Et forsøk på å beskrive omvendelsesprosessen til tjue voksne mennesker med en ikke-kristen bakgrunn.
Oppsummering: Omvendelsen tok tid. Den skjedde i samspill med kristne mennesker som var vennlige, ikke trengte seg på og hjalp den ikke-kristne inn i en menighet. Omvendelsen var en meget selvstendig avgjørelse og skjedde i ei vanskelig periode. Før eller like etter omvendelsen opplevte hun/han noe overnaturlig.
”Det tok år før jeg ble en kristen”
Omvendelsen var en prosess. De nye kristne tenkte, vurderte, snakket, diskuterte i opptil flere år. Ingen av dem brukte mindre enn ett år på prosessen. Kvinne (21): ”I flere år la jeg merke til hvordan min søster hadde forandret seg etter at hun ble en kristen”. Kanskje mennesker som hadde det vanskelig, brukte kortere tid enn de som hadde et tilsynelatende lett liv. Kanskje disse opplevde at de hadde mindre å miste ved å bli kristne.
”Jeg vendte om i bilen”
Omvendelsen var et punkt. De nye kristne visste når omvendelsen skjedde. Kvinne (21): ”Jeg ble en kristne da jeg var på vei til jobben i bilen min”. Kvinne (16): ”Jeg ble omvendt på en kristen konferanse”. For noen var det snakk om flere punkt. Mann (30): ”Det skjedde en stor endring for meg på den konferansen hvor jeg så de kristnes skinnende ansikter, men det er etter dåpen at alt er blitt lettere for meg”. Men det lå som nevnt alltid en prosess før omvendelsespunktet eller punktene.
”Hun lærte meg om Gud”
Omvendelsen skjedde i kontakt med andre kristne. I prosessen var de nye kristne i nær kontakt med kristne. Kvinne (22): ”Kvinnen som leder den barnehagen jeg arbeider i, svarte på mine spørsmål. Etter hvert begynte jeg å gå på møter”. Ingen beskrev en prosess hvor de alene kom fram til en omvendelse. Møtet med enkeltkristne ledet disse til en menighet hvor de ble godt mottatt. Menigheten forsterket det positive inntrykket av enkeltkristne. De nye kristne fortalte mer om hva enkeltkristne betydde enn hva menigheten som gruppe/kollektiv betydde for omvendelsesprosessen.
”Vennlighet”
Alle de nye kristne foralte hvilken avgjørende betydning enkeltkristne hadde i prosessen. Flere beskrev disse som vennlige mennesker. Kvinne (24): ”Hun var ei veldig god venninne”. Møtet med enkeltkristne støttes av møte med en menighet. Kvinne (16): ”De kristne var annerledes enn de vi møtte på NewAge-senteret. De manipulerte ikke og presset oss ikke for penger”. En mann (39) fortalte om det sterke inntrykket han fikk da ”jeg så de skinnende ansiktene til de kristne iranerne”. Kvinne (19): ”Jeg fikk ikke lett venner på skolen, men ei kristen jente aksepterte meg som den jeg er”.
”Det var min avgjørelse”
Alle understrekte at omvendelsen var deres egen individuelle avgjørelse. Den skjedde uten at de opplevde press fra andre. Venner og kollegaer bidro i omvendelsesprosessen med deres livsstil (f.eks. vennlighet) og deres svar på spørsmål. Mann(30) fortalte: ”Det var ingen pusjing. Det var mitt valg å bli en kristen”. Jente (22) sa: ”Jeg ble omvendt på et møte, men det var etter at jeg hadde tenkt meg om”. Mann (22): ”Hun svarte vennlig på spørsmålene uten å være aggressiv”. Kvinne (35): ”Kollegaen min fortalte om sin tro, men han pusjet ikke”. Mann (22): ”Han dytta ikke troen sin på meg, men inviterte meg av og til på møte”.
”Jeg hadde det vanskelig”
Alle fortalte om vanskeligheter, at de opplevte mangel og savn (deprivasjon) i livet. For noen av dem var det veldige drastisk: Mann (39): ”Jeg hadde mistet alle jeg var glad i. Kona mi døde foråtte år siden. Jeg drakk, brukte stoff, var i fengsel”. For andre var det mer vanlige vanskeligheter. Mann (21): ”Vi var i en tøff situasjon: Jeg var ny i arbeid, det var langt å pendle og vi hadde nettopp flyttet til byen”. Mann (26): ”Jeg fikk meg arbeid og forstod at studentlivet var over. Jeg forsto at jeg måtte ta livet mer alvorlig og tenkte mer enn før på livets hensikt, lurte på om jeg var i ferd med å sløse bort livet. Jeg var ulykkelig.
”Noe kalte meg tilbake”
Nesten alle fortalte om uvanlige opplevelser. Kvinne (21): ”Da søstera mi ba for meg, beskrev hun ting som gjaldt meg som hun ikke hadde kjennskap til”. Dette satte fart i omvendelsesprosessen. Mann (21): ”Da jeg fikk fram til forbønn, ble jeg fylt av Den hellige ånd. Jeg hadde en sterk og langvarig erfaring av varme, kjærlighet og opprettelse som har preget livet mitt siden”. Han fortalte at det var under forbønnen hans omvendelse skjedde. Mann (39) hadde en kamerat som skulle bli døpt og kameraten inviterte ham til kirken i den anledning. ” Jeg ble med selv om jeg var sint på Gud. Jeg lyttet, men sang ikke. Noe kalte meg tilbake så jeg kom neste søndag til kirken.
Mann (25): ”Jeg ble helbredet ved kristnes forbønn og det gjorde meg mindre skeptisk til den kristne tro”.
Dette ble ikke nevnt
Ingen av disse sju nevnte det kristne budskapet, lære, forkynnelse som viktig i forbindelse med omvendelsesprosessen. Kriste media eller kampanjer ble heller ikke nevnt. 2 av de 20 nevnte presten.
Målet for undersøkelsen og gjennomføringen av den.
Mitt mål var å finne mer ut om hvordan mennesker med en ikke-kristen bakgrunn kommer fram til en kristen tro. Jeg baserte min lille undersøkelse på intervjuer som ble gjennomført i Sheffield, England fra 1. til 29. mars 2007. Jeg gjennomførte 20 intervjuer. Alle 20 kom fra tre menigheter, to anglikanske menigheter og en pinsemenighet. Jeg kom i kontakt med disse 20 gjennom ledere i menighetene. Alle tre menighetene vil jeg karakterisere som moderne og karismatiske. Intervjuene var formet som en samtale hvor jeg ba dem beskrive sitt liv med tanke på religiøs familie/bakgrunn, oppvekst, sosialt nettverks innverkning på omvendelse og eventuell deprivasjon knyttet til omvendelsesprosessen. Samtalen varte i minst 20 minutter.
Mer om sju av de 20 som ble intervjuet
Jeg gjennomførte 20 intervjuer med mennesker som hadde en ikke-kristen bakgrunn da omvendelsesprosessen startet. 7 av disse var blitt kristne i løpet av de siste 4 år. Jeg bygger denne artikkelen hovedsakelig på intervjuene med disse 7, og de aller fleste av sitatene er fra disse intervjuene. 4 av de 7 ble døpt som barn, men bare en av dem hadde kontakt med en menighet i løpet av oppveksten. 2 av de 7 hadde det de selv beskriver som en passiv gudstro. Kvinne (22): ”Jeg har alltid hatt en følelse av noe større enn seg selv, en slags gudstro uten å tenke på Gud”. Ingen av de 7 ba til Gud da de først kom i kontakt med kristne. En av dem kom fra Iran hvor han vokste opp som muslim. En kom fra Belgia til England som barn. De 7 var fra 16 til 39 år da de ble omvendt, 4 av dem var kvinner, og kjønn og alderen for omvendelsen er referert i forbindelse med sitat. Livssituasjonen til de 7 var vidt forskjellig da omvendelsesprosessen begynte. 3 av dem var i arbeid. 1 var uteligger. 2 av dem var samboere; de øvrige levde ikke i parforhold. Ingen av de 7 hadde utdanning på universitetsnivå.
Engelsk litteratur:
Rob Hirsch (2003): Social Networks and Personal Beliefs in Grace Davie, Raul Heelas and Linda Woodhead (ed.): Predicting Religion, Ashgate Publishing Limited, England
Norsk litteratur:
Ommund Rolfsen (1981): Medlemsrekruttering til Moss metodistmenighet 1890-1980. Magistergradsavhandling i sosiologi, Universitetet i Oslo.