Svaret er enkelt: Det er når hele menighetsarbeidet blir bedre, at flere deltar på gudstjenesten. Når menigheten blir ivrigere i sin tro og bryr seg mer om andre, når de frivillige medarbeiderne gjør de det de er best til og lederskapet samordner arbeidet, -da deltar flere på gudstjeneste søndag etter søndag.
En undersøkelse av 27 menigheter bekrefter denne sammenhengen mellom menighetens kvalitet og gudstjenestedeltakelse. Disse menighetene ble i løpet av fem-seks år sunnere gjennom Naturlig menighetsutvikling (Naturlig kirkevekst). Ikke alle menighetene ble mye sunnere, Noen av dem ble bare litt sunnere. 2/3 av menighetene hadde en klart høgere gudstjenestedeltakelse etter fem-seks år. I alle menighetene som var blitt meget sunne i løpet av disse årene, hadde gudstjenestedeltakelsen økt. De 27 menigheter er fra Den norske kirke, organisasjonene og sju frikirkelige samfunn og bedehus,
Når prester og menighetsledere spør om hva de skal gjøre for å øke gudstjenestedeltakelsen, forventer de et svar som gjelder gudstjenesten. Typiske svar er at forkynnelsen og musikken må bli bedre og at barna og frivillige medarbeidere må få større rom i gudstjenesten. Slike svar er rette. Gudstjenesten kan på sitt beste være motoren som endrer det øvrige menighetsarbeidet, men den kan ikke stå alene. At gudstjenesten blir mer inspirerende er ikke tilstrekkelig til at flere deltar ofte på gudstjenesten. Et rett svar på spørsmålet om hva de skal gjøre for å øke gudstjenestedeltakelsen, er et sammensatt svar; et svar som peker på sju andre området i menigheten. Gudstjenestedeltakelsen har sammenheng med lederskap, grupper, organisering, bønn, diakoni, evangelisering og frivillighet.
Om flere skal skal delta ofte på gudstjeneste, må prester og menighetsledere stille seg mange spørsmål: I hvilken grad får lederne fram andre? I hvilken grad finner de og utruster de nye ledere? I hvor stor grad er rett person på rett plass? I hvor stor grad passer de frivillige medarbeiderne til de oppgavene som de utfører? Hvor mye av tjenesten er ut fra nådegaver og evner? I hvilken grad er troslivet engasjert? Hvor mye kjærlighet har den enkelte gudstjenestedeltaker til Jesus og til menigheten? Hvor enkelt og tydelig er menigheten organisert? Hvor hensiktsmessige er menighetens strukturer? Hvor moderne er menigheten? Hva med grupper for barn, unge og voksne? Hvor mange grupper har menigheten? Hvor livsnære er disse mindre fellesskapene som søndagsskole, barnelag, bibelgrupper, misjonsforeninger og husfellesskap? Hva med de som allerede går ofte på gudstjeneste- hvor mange venner har de som ennå ikke kjenner Jesus? I hvilken grad møter de deres behov? Hvor mye oppmuntring og omsorg gir gudstjenestedeltakerne til hverandre? Hvordan er atmosfæren i menigheten? Hvor mye latter er det?
De menighetene som fikk en vekst i gudstjenestedeltakelsen gjennom å bli meget sunne, er ulike både når det gjelder kirkesamfunn, beliggenhet og størrelse. Tre eksempler viser det. Barbu menighet i Arendal samler klart flere til gudstjeneste nå enn for fem år siden. Drammen metodistmenighet samlet 20 til gudstjeneste for ti år siden. Nå deltar flere enn førti. Trondheim frikirke har i mange år økt sitt medlemstall og sin gudstjenestedeltakelse og samler nå fire hundre til gudstjeneste.