Skal menigheten alltid vokse?

Spørsmål til Dagens «menighetsdoktorer» Sten Sørensen og Ommund Rolfsen: 

«Jeg opplever at det stilles store krav ved å være aktiv i menigheten. Det oppleves innimellom som et pes. Jeg lurer på om det er slik at man alltid skal forvente at menigheten skal vokse? Kan menighetsdoktoren svare meg på dette?»

 

Takk for spørsmålet! Det er nok mange som har lurt på det samme som deg. Vi vil anbefale deg å ta opp dette med menighetens lederskap. Bær ikke på disse følelsene alene, men være åpen og del dem med lederskapet.

 

Menighetsarbeid kan være krevende, og når man i flere år har gitt ut mye, kan det tære på kreftene. Det er viktig å finne den rette balansen, og det er også viktig at menigheten med dens ledere kan snakke åpent om at det er forskjellige faser i menighetens utvikling.

 

Menighetsutvikling setter så lett menneskene i sentrum med vår visjon, våre planer og våre tiltak for vår menighet. Sokneprest Åsmund Steinnes i Bore menighet på Jæren understreker i boken: «En helt overkommelig menighetsvekst» hvor mye Gud betyr for Bores positive utvikling. Han bruker ord som «nådetid» og «styrelse» for å fram Guds gjerning.

 

Ordet nådetid får fram at framgangen har med Gud å gjøre. Veksten hviler i Guds hender, ikke i sokneprestens eller menighetsrådets hender. Menigheten tilhører Jesus. Han sier klart at han vil bygge sin kirke (Matt 16,18). Det gjør kirkevekst mer overkommelig. Kirken er Jesu brud. Jesus er menighetens herre og elsker som gjør med menigheten som han vil.

 

Dette poenget får Truls Åkerlund godt fram: «Er det egentlig vi som bygger kirken? Det er mye vi kan bygge, men ikke kirken. Vi skal heller la oss bygge opp til et åndelig hus (1 Pet 2,5) og vokse opp til ham som er hodet for kroppen (Ef 4,15). Ikke skal vi bygge Guds rike heller, det er det som skal bygge oss. Skriften sier at vi skal søke dette riket, komme inn i det og be om at det skal komme, men nevner aldri at vi skal bygge eller utbre det. Problemet med snakket om å bygge kirke og utbre Guds rike er at det lett fører til en liten, men alvorlig forskyvning, fordi initiativet flyttes fra Gud til oss.

 

Menigheten reduseres til en sosiologisk størrelse som skal administreres, det kristne fellesskapet underlegges effektivitetskrav og mållogikk, åndelig vitalitet forveksles med kontekstløse prinsipper som kan realiseres i tre trinn og sju punkter. Kirken ender opp som byggherre når den skulle være bygning.»  Så langt Åkerlund.

 

For at menigheten skal fungere trenger den drivkraft. Den trenger åndelig kraft og inspirasjon som Ordet og Ånden gir. For igjen å vise til Bore menighet, så hadde menigheten denne drivkraften da sokneprest Steinnes kom i 2007. Han sier:

 

«Da jeg kom til Bore, så opplevde jeg et trykk nedenfra til å få mer frihet. For det var jo så mange ressurser og så mye åndelig liv i menigheten, men som nok hadde blitt temmet før. Nå kunne vi sette oss ned for å virkeliggjøre visjoner, og folk fikk lov til å bruke evner og nådegaver.»

 

Sokneprestens holdning frigjorde ressurser og menigheten opplever rike tider som blir kalt for «nådetid».

 

I Guds rike snakker vi om å så og høste. Noen sår mens andre høster. Det er Gud som gir vekst. I Naturlig Menighetsutvikling er Mark 4, 26 – 29 et sentralt bibelord. «Bonden sår kornet i jorden. Han sover og står opp. Det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og gror. Av seg selv gir jorden grøde.» Ut fra dette har vi: «Av seg selv prinsippet». Det er ikke vi som skaper veksten. Vi gjør bare det som er vår oppgave. Dessuten må vi luke bort det som hindrer vekst.

13. mars 2015

Les mer om

Artikler

For veiledere

k-vekst-forveiledere1
top
Host by ProWP.no | Powered by WordPress