Strid om gudstjenesten. Hva gjør vi?

Spørsmål til menighetsdoktoren i avisen Dagen:

«Menighetsrådet og mange frivillige ønsker å fornye gudstjenesten med mer variert musikk og flest mulig involverte, mens presten helst vil holde tradisjonelle høymesser. Striden dukker opp i stadig nye varianter og skaper ofte dårlig stemning på menighetsrådsmøtene. Hva gjør vi?»

Hvem gudstjenesten skal være for, er et aktuelt og krevende tema i noen menigheter. Spørsmålet vi har fått, forteller om strid og misstemning knyttet til gudstjenestefornyelse i en menighet i Den norske kirke. Prest og frivillige står mot hverandre. Vårt inntrykk er at dette skjer oftere i pinsemenigheter enn i Den norske kirke. Når det skjer, er et tegn på sykdom i menighetslegemet. Av og til møter vi kristne som har forlatt menigheten sin fordi de syntes gudstjenesten ble for fremmed eller for kjedelig, og de fikk ikke gehør for sitt syn. Vi kjenner en pastor som sluttet fordi det ble for slitsomt å være pastor da motstridende ønsker om gudstjenesten skapte grupperinger i menigheten.

Når vi svarer på spørsmålet, velger vi å dele svaret vårt i to. Denne gangen vil vi peke hvilke holdninger vi forsøker å fremme når vi møter menigheter som strides om gudstjenesten. Vi mener det er holdninger blant de som leder menigheten, som avgjør om det er lett eller vanskelig å takle uenighet om gudstjenesten. Derfor: Når vi møter lederskapet i en en menighet og gudstjeneste er et brennbart tema, samtaler vi først med menighetens lederskap om holdningene vi nevner nedenfor. Deretter snakker vi åpent om uenighet. Derfor vil vi om to uker prøve å gå tettere inn på den striden og misstemningen som spørsmålet nevner.

Etter vår oppfatning lever noen kristne i den misforståelse at gudstjenesten skal være slik jeg ønsker. Vi mener at den enkeltes smak og ønsker er et feil utgangspunkt for gudstjenestefeiring, gudstjenesteplanlegging og gudstjenestevurdering. Det er andre som bør være i sentrum i gudstjenesten. Først og fremst er Gud sentrum og fokus i enhver gudstjeneste. Deler man opp ordet gudstjeneste, blir det jo å tjene Gud. Det medfører selvfølgelig at presten ikke er hovedpersonen. Samtidig forvalter presten ordet og sakramentet som knytter Gud og mennesker sammen, men det er Guds gudstjeneste, ikke prestens. Gudstjenesten er primært for Gud. Gudstjenesten er mer enn en menneskelig ordning. Den medfører nærkontakt med den treenige Gud.

Etter Gud finnes det to grupper som etter vår oppfatning skal få den høyeste prioriteringen når det er gudstjeneste; det er barna og de som er nye i troen. Gudstjenesten skal særlig være for disse to gruppene! Derfor er vår enkle påstand: Trives barna og de nye, har vi lykkes! Er det «min» stil som skal praktiseres, forteller det mer om umodenhet.

Som foreldre har vi lært å sette barnas behov foran egne behov. Slik er det på mange måter også i menigheten. Gudstjenesten er ikke først og fremst for meg som har fått lov til å feire gudstjeneste i mange år. Jeg behøver å tre til side slik at barna og de nye kommer først! Jeg behøver å sette andre høyere enn meg selv.

Dersom kristne er opptatt av å ha den «rette» stilen i gudstjenesten, blir det før eller senere en konflikt mellom generasjonene. Målestokken blir lett «min smak og mine opplevelser». Slike holdninger ender lett i stridigheter, og stridigheter er ikke Guds poeng med gudstjenesten.

Det skjer ikke over natten å endre våre holdninger. Men vi bør begynne på veien som fører til at andres behov og ønsker kommer foran mine! Det er vel det Bibelen kaller for «helliggjørelse».

For to uker siden skrev vi om den holdningen gudstjenestedeltakere møter gudstjenesten med. Her vil vi understreke at uenigheten som spørsmålet uttrykker, skal man snakke om ansikt til ansikt. Derfor er vår første anbefaling:

Snakk sammen

Når vi møter menighetsrådet i en menighet der gudstjenesten er et brennbart tema, samtaler vi først med menighetsrådet om holdningen til gudstjenesten. Vi uttrykker at den enkeltes smak og ønsker er et feil utgangspunkt for gudstjenestefeiring, gudstjenesteplanlegging og gudstjenestevurdering. Det er Gud som er sentrum og fokus i enhver gudstjeneste. Gudstjenesten er heller ikke først og fremst for meg som har fått lov til å feire gudstjeneste i mange år. Jeg behøver å tre til side slik at barna og de nye kommer først! Jeg behøver å sette andre høyere enn meg selv.

Etter denne innledningen leder vi en samtale om rett holdning til gudstjenesten hvor den enkelte får komme fram med sine synspunkt. Deretter snakker vi åpent om den striden og misstemningen som spørsmålet nevner.

Søk hjelp

En klok prost kan være til hjelp når et menighetsråd sliter her. Prosten kjenner menigheten, menighetsrådet og presten og kan lede en avklarende og kanskje også forenende samtale. Metodistkirken anerkjenner en slik samtale i et menighetsråd som et nådemiddel hvor man regner med Guds nærvær og søker Den Hellige Ånds ledelse når viktige beslutninger tas.

Det finnes prester som er dyktige til å planlegge og gjennomføre gudstjenester som er inspirerende og involverer mange. Om soknepresten i denne menigheten vil det, kan det være til hjelp å invitere en slik prest til et menighetsrådsmøte med temaet gudstjenestefornyelse. En åpen og konstruktiv samtale kan få gode ringvirkninger.

Hva er problemet?

Vi har møtt menigheter der presten og menighetsrådet ser ulikt på gudstjenesten. Da har vi flere ganger oppdaget at det kan være noe annet enn gudstjenesten som ligger til grunn for den dårlige stemningen. Kan det for eksempel være at valgte medlemmer av rådet ikke føler at presten lytter til dem med respekt og innlevelse? Kan det være at presten får så lite anerkjennelse og oppmuntring at han/hun går i forsvar når gudstjenesten er på dagsorden? Det kan være flere grunnen til en dårlig stemning. En undersøkelse av trosfellesskapet kan være til hjelp her slik Naturlig menighetsutvikling og Menighetsutvikling i folkekirken tilbyr.

Det er viktig at presten og menighetsrådet opparbeider en god tone ved å vise større forståelse og respekt. Gudstjenesten vil bli lettere å gjennomføre – og den vil nå flere, dersom prest og menighetsråd drar i samme retning!

Anerkjenne hverandre

Menighetsrådets valgte medlemmer behøver etter vår mening å anerkjenne den spesielle tjeneste og rolle som soknepresten har i gudstjenesten knyttet til forkynnelse, sakramentforvaltning og ledelse. Om soknepresten føler seg truet her, er det vanskelig for menighetsrådet å komme videre. På samme måten behøver soknepresten å anerkjenne at Den norske kirke har endret gudstjenesten bl.a. slik at flere frivillige medvirker i gudstjenesten og sammen med prest og organist danner et tjenestefellesskap.

Involvere

Det synes å være en sammenheng mellom hvor mange som er involvert i planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og hvor mange som deltar på gudstjenesten. Dette finnes det mange eksempler på både i Den norske kirke, bedehuset og i frimenighetene. Fredheim Forsamling i Sandnes opplevde et gjennombrudd i deltakertallet da flere ble med på å planlegge og gjennomføre gudstjenesten. Før kunne forsamlingen klare seg med tre personer for å gjennomføre et møte: predikanten, møtelederen og pianisten. Da de økte antallet til 30 personer, inklusive sangere, for å gjennomføre en gudstjeneste, ble gudstjenesteforsamlingen flere-doblet. En så stor endring skjedde ved at pastor og frivillige begynte å anerkjenne og utfylle hverandre i gudstjenesten.

Meland menighet

10. mars 2015

Les mer om

Artikler

For veiledere

k-vekst-forveiledere1
top
Host by ProWP.no | Powered by WordPress