Følelser i kjølig menighet

Spørsmål til Dagens «menighetsdoktorer» Sten Sørensen og Ommund Rolfsen:

Jeg er et følelsesmenneske, mens menigheter min er avmålt, og folk holder følelser for seg selv. Jeg er åpen om mange ting. Folk flest deler få gleder og ennå færre sorger. Kan  en menighet forandre seg på dette området eller må jeg leve med følelsen av å være spesiell?

 

Vi regner med at det er flere enn du som liker å fortelle hvordan de har det, som vil dele vanskelige opplevelser, som vil gi en klem, oppmuntre og rose, men menighetens kultur og de uutalte normene holder mennesker som deg nede. Du er altså ikke det eneste følelsesmennesket i menigheten, men dere kommer ikke fram med erfaringene deres.

 

Du spør om menigheten kan forandre seg her. En menighet har en kollektiv personlighet, og denne menigheten har en personlighet som holder følelsene for seg selv. Dette er det vanskelig å forandre på, men vår erfaring er at det er mulig for en tradisjonsrik menighet å endre seg. Det tar noen år, og det krever et modig lederskap som våger å gå foran på dette området, men det går an. Et menighetseksempel viser hvordan en slik forendring kan skje. Eksemplet er hentet fra boken «Ti menigheter med en helt overkommelig kirkevekst ».

 

Vi møtte Arendal frikirke første gang i 1999 og har siden vært der minst en gang hvert år. Vi fikk god kontakt med de fem mennene i lederskapet (eldsterådet) som alle var omtrent på vår alder. Vi møtte et menighetsarbeid som gikk på det jevne i et stort og svært upraktisk kirkebygg. Lederskapet virket forsiktig. De frivillige medarbeidere var trofaste. Menigheten virket  innadvendt med liten frimodighet i forhold til byens befolkning. Kirkegjengerne hadde et avmålt forhold til hverandre.

 

Mange menigheter er tradisjonelle, forsiktige, trofaste og innadvendte. Det spesielle med Arendal frikirke i 1999 var de kjølige relasjonene. Særlig at det bare var ørlite rom for å snakke om følelsene. Vi fikk inntrykk av uskrevne regler som sa at: «Følelsene dine holder du for deg selv. Du viser dem ikke i menigheten. Du snakker ikke om dem i menigheten». En undersøkelse bekreftet at det var usedvanlig vanskelig å snakke med andre kristne om følelsene.

 

I dag er menigheten forandret. Atmosfæren er en annen. De roser hverandre, det er mye glede og latter i menigheten. Når uoverensstemmelser oppstår, forsøker de å snakke sammen, de stoler på hverandre, og lederne viser omsorg for medlemmenes personlige problemer. Relasjonene er varmere enn i nesten alle andre menigheter. Men denne forandringen tok ni år, og det tok hele elleve år før menigheten greide å åpne for følelsene. Først i 2010 viste den samme undersøkelsen som i 1999 at det var usedvanlig lett å snakke med andre kristne om følelsene.

 

Vi skjønner at det er mye og mange som har gjort relasjonene varmere, men hvordan har lederskapet (eldsterådet) bidratt? Eldste kalles til tjeneste av menigheten og ordineres. Alle seks er altså prester, ikke bare de to betalte pastorene i lederskapet. Eldsterådet er hyrder for menigheten, har ansvar for menighetens lære og er et strategisk lederskap.

 

Fem av de seks eldste i Arendal frikirke har kjent hverandre i mange tiår. Fire menn har vært eldste sammen i 15-20 år. Den ene kvinnen ble ordinert etter 2005.

Bare Gud vet hvordan han varmet opp menigheten. Han vet hvordan han brukte et mer mangfoldig lederskap, yngre og nye mennesker, nye troende, nye barn, et nytt kirkebygg m.m. for å gi følelsene rom i menigheten. Vi synes det har skjedd noe med lederskapet på dette området. Kanskje det skjedde slik: Lederskapet erkjente at de ikke snakket om følelser med hverandre og i lederskapets møter. De forsto at det var slik, og de brukte noen år på forsiktig å fjerne sine egne hindringer og åpne for egne følelser. Ville de at menigheten skulle snakke om følelser, fikk de være et forbilde. Det var ikke lett for staute menn, men de åpnet seg etter hvert mer for Gud og for hverandre. Eldsterådsmøtene ble mer personlige. Kanskje de begynte å le og gråte mer. Vi vet at de ble mer glad i hverandre og at de etter hvert forsto hvor forskjellige personligheter de er, og de gledet seg over dette mangfoldet. At eldsterådet forandret seg, la menigheten etter hvert merke til. Eldsterådet skrev ikke på hjemmesiden at nå skal den enkelte være åpen om følelsene sine. De prøvde å åpne opp, og det gjorde vondt til å begynne med. Dette smittet over på menigheten. De troende så i økende grad de eldste som forbilder også på dette området, som menn og kvinner som de kan følge etter i «ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. » (Se 1 Tim 4, 12-16).

 

19. februar 2015

Les mer om

Artikler

For veiledere

k-vekst-forveiledere1
top
Host by ProWP.no | Powered by WordPress